Når man blir mamma, sverger man en ed om at man skal holde dette nye livet høyere enn seg selv. Det handler ikke bare om deg lenger, eller samboeren, men dette lille vesenet som er halvt deg, og halvt pappan sin. Dette vesenet er hva livet skal handle om, og det er ingen som noen gang vil bety mer enn dette lille vesenet. Akkurat slik det skal være, med andre ord. Likevel er det ikke alltid like gøy å gi slipp på ting man gleder seg til, når den lille finner ut at han skal bli syk.

Da Thomas Moen inviterte meg og Brage til pressefrokost med Soft Flora, hoppet jeg i taket av glede. Det betydde så utrolig mye for meg at min lille blogg var ønsket på et arrangement, og fordi Brage, mat og kosthold er store viktige begreper i min hverdag for tiden, gledet jeg meg veldig til å lære litt nytt om dette. Alarmen gikk av klokken 05:00. Jeg løp gjennom dusjen, hoppet i klærne og kastet på meg ansiktet for å rekke å gjøre meg klar før Brage skulle ha morgenstellet og grøten sin. Det som møtte meg i den lille sprinkelsengen var en stor smilende snørrklyse med lunger som tutet som trompeter og en skikkelig heftig slimhoste. “Åhnei!! Ikke i dag!”. Jeg tok han opp av sengen, slang på han klær og stappet i han grøten. I løpet av denne korte timen ble han blankere, og blankere i øynene, varmere og varmere i huden, og mer og mer sutrete. Klokken syv kastet jeg inn håndkledet og innså at Bragesen var syk, og at vi ikke kunne gå noe sted i dag.

Noe av det værste jeg vet er å avlyse avtaler jeg har med andre samme dag, fordi jeg selv syns sånt virker så useriøst. Jeg satt med telefonen i hånden og stirret på den noen minutter for å virkelig manne meg opp til å ringe. “Hei, vi kan dessverre ikke komme i dag likevel. Brage har blitt syk og vi har ingen andre som kan passe på han. Beklager så utrolig mye”. Mannen i andre enden ble så klart litt skuffet, ettersom jeg i går ettermiddag hadde bekreftet at vi kom, og ettersom dette var veldig kort varsel, men jeg syns han tok det veldig pent. Hva kan man gjøre? Å melde avbud ligger tungt på hjertet i dag, ettersom jeg hadde gledet meg så veldig, men noen ganger er det viktigere ting som kommer i veien. Sånn er det bare. Sånn sett blir det godt å få S hjem i fedrekvote å få litt mer frihet <3

Dermed ble fredagen mindre spennende enn jeg hadde tenkt, og jeg skal bruke dagen på å pleie sykt barn i stedet for å være på pressefrokost. Hva kan man si? Mammatilværelsen er ikke alltid veldig glamourøs.

Q: Hvordan har uken deres vært?

Så stolt av julegaven fra onkel

Det er torsdag allerede og jeg vet ikke hvor dagene har blitt av. Sikkert samme sted som energien og søvnen tenker jeg, ettersom ingen av de tingene der synes å eksistere for tiden. Jeg vet det, jeg høres ut som en gammel plate som går på repeat med mine “jeg er sliten, Brage sover ikke, verden er ond” monologer, men sånn er nå livet som småbarnsmor. Man er konstant sliten! Dog… Verden er ikke ond. Verden er alt annet enn, skal jeg si dere. Selv om Brage har sluttet å sove om natten, så er han rett og slett en liten solstråle om dagen, som helt seriøst sjarmerer meg til tårer. Men lille Bragesen har fått vilje, og er bestemt som bare det. Han har den siste uken blitt ett stort stykke mammadalt. Han har blitt så mammadalt at han må være med meg i dusjen, for at jeg skal få dusjet, jeg kan ikke gå ut av synsvidde, for da gråter han store, såre tårer, og han vil aller helst sitte på armen å klemme meg hardt hele dagen lang. Det er herlig, og dritslitsomt på samme tid!

Noen som kjenner til dette? Er de vanlig rundt denne alderen?

Han har også den siste uken begynt å krabbe! Både på alle fire, i tillegg til å dra seg fremover og bakover på magen. For hver dag som går merker jeg fremgang, og det er så gøy! Nå er det ikke lenge før han reiser seg opp heller tror jeg, for han setter seg fint på knærne, og setter seg på rompa selv, og er veldig opptatt av å stå. Det er så rart å tenke på at han for 8 måneder siden var en stor-liten baby som lå helt stille i vuggen sin og kikket på meg. Nå sitter han i sengen sin grytidlig om morgenen, mens han holder seg fast i sprinklene, stirrer på meg og roper høyt om at han vil stå opp. Det forandrer seg så fort!

I går var Brage og jeg ute på lunch med Gudrun og Isak. Det var så utrolig koselig å treffe de igjen. Gudrun er verdens søteste jente, og jeg er så glad for å ha blitt kjent med henne. En av de fineste tingene med blogg er alle de fine menneskene man blir kjent med. Man er liksom ikke for gammel for å få nye venner selv om man har passert 26. Det var så gøy å se hvor stor og fin Isak har blitt siden sist. Han er så utrolig nydelig, rolig og tålmodig, og jeg koste meg så masse med han på fanget! Gudrun og jeg skravlet i vei om Oslo og Nord- Norge, hverdagen som småbarnsforeldre, søvnmangel og alt som alle andre mennesker syns er skikkelig kjedelig å høre om. Det er så godt å ha noen å snakke med som vet hvordan det er å ikke sove nok. Brage syns Gudrun er en kjempejente og syns det var så fint å ligge i armene hennes. Han var så klart stuptrøtt og nektet å sove, noe som så klart resulterte i at han sovnet sittende fremover i vognen sin til slutt. En ny trend vistnok, for det er ikke første gang for å si det sånn. Så da måtte jeg jo så klart ta bilde av den lille raringen min <3

God torsdag!

… når du står opp klokken 06:00 og syns du har sovet lenge.

… når du blir rørt og gråter hver gang du tror babyen smiler til deg, men innerst inne vet at det sikkert bare er luft i magen.

… når bæsj er starten på enhver samtale.

… når du går rundt i huset med det ene brystet hengende over singletten fordi du har glemt å trekke den opp etter amming nummer 1000.

… når du tar på deg en topp, oppdager en liten flekk med gulp og lar vær å bytte mens du tenker “jaja, den var ikke så ille”.

… når folk må rope til deg fordi du har blitt litt tunghørt av all skrikingen.

… når det å få i seg mat tar en time, og klesvasken tar en halv dag.

… når du får med deg alt på formiddags-tv og tar deg selv i å plutselig følge med på Days of our Life.

… når du bestandig tar feil av hvilken dag det er.

… når man plutselig ikke har tid til bloggen lenger.

… når du tar deg selv i å tenke at din egen baby er finere enn alle andre sin.

… når du blir rørt til tårer og mener bestemt at du har tidenes smarteste baby hver gang han får til noe nytt.

… når det å dusje blir dagens høydepunkt.

Da har vi tippet over på 7 månedersalderen og vel så det. Og plutselig jo Brage mye mer flyttbar. Ingen ledninger eller duker er trygge lenger, da førstnevnte bare er positivt for kanskje det tvinger S til å rydde opp i de, og sistnevnte er vel egentlig ikke noe problem da vi faktisk ikke har noen duker. Brage har jo så klart lært seg noen nye triks og jeg har jo vist dere det ene trikset han lærte seg i julen, der han står på alle fire. Det jeg ikke har vist dere er at han også har lært seg å stå med rompa opp i været, slik som øvelsen “hunden”, for de som trener Yoga. Egentlig vil han opp å stå tror jeg, noe som resulterte i et helt sykt triks her om dagen. Han klarte å snurre sidelengs salto å slå hodet i gulvet. Et triks vi ikke får se igjen, med andre ord. Da ble han redd, mamman redd og det gjorde nok ganske vondt for han. Ikke at jeg klandrer han for det, for å si det sånn.

Har vi verdens tøffeste gutt, eller hva?

Vi er på dag nummer tre uten søvn nå. Delvis på grunn av at tann nummer tre er på vei ut, og delvis fordi… ja, dere vet… noen ganger tenker man bare litt for mye. Som en kombinasjon av søvnmangel og elendig vær har Brage og jeg innedag i dag. Og for å si det sånn, så syns Brage det er skikkelig kjedelig! Han tar opp en og en leke og kaster de rundt seg mens han kjefter og tramper i gulvet, og vil helst sitte på fanget, kose og bæres av meg. Nå tenker du sikkert at babyer ikke kan trampe ettersom de ikke kan gå, men da kan jeg fortelle deg at min baby ligger på magen og slår beina i bakken av full kraft når han er irritert, og i blant får han vondt og begynner å gråte, slik at jeg må ta han opp å trøste. Jeg tror han gjør det med vilje faktisk. Lille luringen!

Ettersom Brage er et stort matvrak som spiser oss ut av huset noen ganger, har han måttet ta til takke med tørre brødskiver med prim og leverpostei denne uken. Så klart tenkte jeg at siden jeg liker det, må jo Brage like det også, og det gjorde han jo, selv om han syns det var mer gøy å forme de som en deigklump å spytte de ut i hånda for videre studier. Raringen min :-)

Men dere. Har noe spennende å fortelle dere. Gleder meg til å kunne si litt om det i slutten av uken.

Håper dere har en fin dag alle sammen.

Klem fra oss <3

Brage liker ikke å legge seg. Slik er det bare. Så fort han nærmer seg sengen setter han i gang å protestere så høyt han kan, og kjefter skikkelig på foreldrene sine. Det er samme greia uansett hvor mye innsats vi legger inn i disse leggerutinene, om vi bærer han i armene i en halvtime så han bysses i søvn, om vi synger, leser, stryker han på hodet og ryggen, eller bare legger han rett ned og sier “nå må du sove”, og går ut av rommet. Så fort han nærmer seg sengen, blir han skikkelig forbanna. Han kjefter høylydt, kaster seg over på magen i protest og kaster bamser og smokker rundt om i sengen, mens jeg står der som en idiot å synger “når trollmor har lagt sine eleve små troll” på repeat og stryker og stryker han på ryggen mens han så klart står på alle fire med rompa i været. Med andre ord, det er lite som fungerer. Så nå har vi begynt å la han ligge å sutre alene i fem minutter til han roer seg selv, og tar han bare opp når han begynner å gråte ordentlig. Noen ganger fungerer det, mens andre ganger tar det lang tid. Mye opp og ned, kos, og nye forsøk.

Ok, litt dårlig bilde, men kameraet mitt ble glemt på barseltreff, og HTCen og jeg er ikke alltid venner dessverre. Dette er et av triksene Brage tok med hjem fra juleferie. Ikke værst å lære seg å stå på alle fire når man er et halvt år?

Kampen mot søvn er kjipt, og det aller vanskeligste med mammarollen synes jeg. Det finnes ingen fasit, det finnes bare en masse tips og formaninger om hva man ikke skal gjøre, som for eksempel at han IKKE skal ligge å gråte. Vi har virkelig prøvd alt vi har kommet over av andre måter å gjøre det på uten at det har fungert. Det har bare gjort det værre. Så noen ganger må man bare prøve alt, til og med det som går i mot anbefalingene fra helsesøster. Så får vi jo se da, om det kanskje blir vi som vinner denne kampen.

Hvilke leggerutiner har du for din(e) på dagtid og på kveldstid?

Julehandelen er slitsom både for store og små….

De siste dagene har omgangssyken regjert her i Son, og Brage har hatt sin helt egen versjon med diare, gulp og sikkert fire helskift hver dag. Hurra! Vi har også begynt med barneoppdragelse, og det skal nå bli slutt på disse behagelige tingene som å bysse Brage i søvn, og amming sovende ved siden av mamman sin om natten. Og for å si det sånn, det blir IKKE tatt godt i mot av sjefen. Sjefen syns jo så klart at mamman og pappan bør bære han i søvn, og at han så klart skal bestemme når han skal få mat, og hva han skal ha å drikke, selv om det er hundre ganger i løpet av en natt, og at bare mamman sin mat er bra nok. Heldigvis er det jo vi som bestemmer, selv om det er uendelig utmattende å høre på hylskriking hele natten. Forhåpentligvis vil det bli bra til slutt. I natt har det ikke vært mye søvn. Sjefen satte seg skikkelig på bakbeina og kjeftet høylydt i halvannen time, helt til mamman gav etter og ville gi han mat likevel, og da vet du, da hylskreik han enda mer, fordi det ikke gikk fort nok! For å si det sånn, dette blir ikke lett!

Q: Noen mødre der ute som sitter på noen gode søvntips?